Deler av Kina har gått i stå. Deutsche Bank har anslått at viruset vil senke globalt bruttonasjonalprodukt med en halv prosent i første kvartal.
Koronaviruset har ført til stengte fabrikker i Kina. Dette gir økt usikkerhet for norsk økonomi. Gjennom høsten i fjor avtok veksten og videre framover ventes den å bli svakere. Det går frem av NHOs økonomiske overblikk for første kvartal 2020.
Mot slutten av fjoråret syntes det å begynne å lysne i den globale økonomien. I midten av desember ble USA og Kina enige om en såkalt fase én-avtale. Denne innebar at USA skrinla planene om videre økning i tollsatsene på import fra Kina, og at begge land kutter (litt) i tollen på importen fra den andre. I tillegg ble britene enige med EU om vilkårene for brexit, slik at en hard – avtalefri – brexit ble unngått. Begge deler bidro til å redusere den politiske usikkerheten som tynget aktiviteten i 2019.
Det nye året var imidlertid ikke mange timer gammelt da fiskemarkedet i Wuhan ble stengt for å desinfiseres. Kort tid etter måtte Kina og verden erkjenne en galopperende influensaepidemi. Per dags dato er over 80 000 smittet og vel 2 700 døde, nesten alle i Kina. Deutsche Bank har anslått at viruset vil senke globalt BNP med en halv prosent i første kvartal. Reduksjonen skyldes ikke de syke og døde. Det som rammer er tiltakene mot sykdommen – isolasjon, stengte fabrikker og folk som blir hjemme. I deler av Kina har aktiviteten gått i stå. Og Kina anno 2020 er på mange vis et nav i den globale økonomien, der råvarer og vareinnsats omgjøres til ferdigvarer og vareinnsats for videre bruk. Med effektive verdikjeder og små lagre betyr dette at når det går i stå i Kina, så stanser det også opp andre steder.
Antall nye tilfeller vokser nå svakere. Samtidig dukker det opp flere tilfeller utenfor Kina. Koronaviruset vil derfor ventelig prege aktiviteten ennå noe tid. Dette er årsaken til at oppsvinget i global økonomi skyves ut i tid. Vi anslår nå at industrilandene bare vil vokse med 1½ prosent i år og neste år, mot 1¾ prosent i fjor, mens den globale økonomien vil vokse med 3 prosent i år, bare marginalt mer enn fjoråret.
Veksten i norsk økonomi dabbet av mot slutten av fjoråret. Ifølge Statistisk sentralbyrå økte Fastlands-BNP sesongjustert bare med 0,2 prosent fra tredje til fjerde kvartal. Nedgang i fastlandsinvesteringene og i husholdningenes vareforbruk bidro særlig til oppbremsingen. Året som helhet endte med en vekst fra året før på 2,3 prosent, et par tideler under det vi anslo for ett år siden.
Vi regner med at fastlandsveksten ender rundt 2,2 prosent også i år, men så avtar til rundt 1¾ prosent de to neste årene. Flere arbeidsdager i år enn i fjor bidrar isolert sett til å trekke opp aktiviteten med om lag fem tideler, men det underliggende bildet er svakere. Mens oljeinvesteringene økte sterkt i fjor, ventes mer beskjeden vekst i år, og deretter nedgang. Lav vekst hos handelspartnerne demper eksportveksten. Etter noen år med kraftig økning i bedriftsinvesteringene, venter vi en flatere utvikling fremover. Med stabile renter ligger det ikke an til noe løft i boligpriser og dermed boligbygging og -investeringer. Endelig peker moderat inntektsvekst og en mer eller mindre nøytral budsjettpolitikk mot bare beskjeden vekst i offentlig og privat forbruk.
I tråd med aktivitetsutviklingen roet også etterspørselen etter arbeidskraft seg ned gjennom fjoråret. Mens fastlandssysselsettingen økte med 23 000 jobber fra fjerde kvartal 2018 til andre kvartal 2019, ble det bare 16 000 nye jobber over de neste to kvartalene. Den registrerte ledigheten, som toppet ut på 3,3 prosent tidlig i 2016, lå i hele fjor stabilt rundt 2,2 prosent. Likeledes har antall ubesatte stillinger toppet ut. Samlet tyder tallene på at norsk økonomi nå er nokså nær «normal» ressursutnyttelse, og at tilstramningen har stanset opp. Med utsikter til vekst rundt trend de nærmeste årene, ligger norsk økonomi an til en rimelig balansert utvikling fremover.
Denne rapportens spesialtema er utviklingen i offentlige utgifter. Norge har et høyt offentlig utgiftsnivå, som skyldes høye ambisjoner for velferden og fellesforbruket, hvilke veivalg som er gjort om arbeidsdelingen mellom offentlig og privat sektor, og delvis også at høye olje- og gassinntekter har muliggjort en sterk økning i offentlige utgifter.
Ettersom offentlig sektor står for en stor del av samlet ressursbruk, er det viktig å vurdere om disse ressursene brukes best mulig. I tillegg tilsier lavere oljeinntekter og en aldrende befolkning at dagens velferdsambisjoner ikke lar seg opprettholde uten høyere skattebyrde. I en stadig mer åpen og vektløs økonomi vil det være krevende å øke skattene uten å svekke verdiskapingen – skattegrunnlaget. Også av den grunn er det viktig å kritisk vurdere den offentlige pengebruken, for å se om de samme tjenestene kan utføres med samme eller lavere ressursinnsats.
I første omgang gis en rent deskriptiv gjennomgang av noen utvalgte utgiftsområder i den hensikt å beskrive tilstanden her og nå, for kanskje å peke på steder der det er gap mellom ambisjoner (målt ved bevilgninger) og resultater. Ingen konkrete forslag fremmes. Slike ville uansett krevet en grundigere utredning enn hva det har vært tid og plass til her.