Felles ansvar for byggenæringens utfordringer

Administrerende direktør Ketil Lyng i BNL innledet sin tale til byggedagene med å gi Regjeringen ros for å lege fram en stortingsmelding om bygningspolitikk.

- Det trengs med tanke på de store utfordringene som samfunnet – og byggenæringen  står overfor i årene som kommer. Befolkningsvekst og klimatrusselen krever kompetanse og kapasitet fra næringen – og en langsiktig politikk fra myndighetenes side, sa Lyng til de over 400 representantene fra norsk byggenæring.

Ketil Lyng i BNL innrømmet at det ikke alltid er lett å fronte krav og rette fingeren mot ting som burde vært gjort eller politiske avgjørelser som burde vært tatt..

- Byggenæringen har fortsatt et forbedringspotensiale på mange områder og vi har et felles ansvar for å ta tak i dette. Innen de fleste viktige politikkområder for byggenæringen, vil mulighetene for å lykkes være avhengig av seriøsitet i og tillit til næringen. Skal vi få myndighetene til å inngå et forpliktende samarbeid, er vi avhengige av at næringen er etterrettelig og solid faktabasert og har ryddige og gode arbeidsforhold, sa Lyng. 

 

 Les resten av åpningstalen til Ketil Lyng her:

 

 

- Vi er privilegerte som lever i Norge. I motsetning til mange andre land har Norge finansielle muskler til å sette i verk mottiltak når dette er ønskelig og nødvendig.

 

Over halvparten av totalt 20 mrd kroner av tiltakspakken gikk til bygg og anlegg. Opp mot 15 000 fikk trygget sine arbeidsplasser.

 

Lyng minnet forsamlingen på at når noen  har etterlyst virkningene av tiltakspakken, er det viktig å huske på at noen segmenter har hatt en nedgang i aktivitetsnivået på 25% og mer. Tiltakspakken representerer bare 4/5 % av omsetningsnivået i 2008. Så selv med tiltak, merker de fleste en kraftig nedgang likevel.

 

- Virkningen av tiltakspakken kom sent. Mange kommuner var dårlig forberedt. Det visste vi. Men felles for midlene er at de går til å løse viktige samfunnsoppgaver. Og hver krone vil bli brukt.

 

Jeg sa etter at tiltakspakken ble vedtatt i Stortinget, at dette viser at det er en økt forståelse for byggenæringens samfunnsmessige betydning. I Regjeringen og i opposisjonen. Det skal vi bygge videre på.

 

Valgkampen brukte BNL til å synliggjøre for politikerne byggenæringens samfunnsmessige betydning. Eksemplene vi løftet fram var energieffektivisering i bygg og seriøsitet i byggenæringen. Svært mange av våre bedrifter fikk besøk av representanter, stortingskandidater og lokalpolitikere i valgkampen. Opp mot 100 møter ble arrangert.

 

Så ble det ny Soria Moria erklæring med rød-grønn farge igjen.

 

-         Regjeringserklæringen ble ikke så god som vi hadde ønsket, sett med BNLs øyne.

 

-         Men på samferdsel, kompetanse, frafall i vgs og energieffektivisering, var det gode punkter for byggenæringen.

 

-         Mest skuffet var vi kanskje fordi vi ikke fikk på plass en stortingsmelding om byggenæringen. Men vi fortsatte likevel å presse på for at dette skulle skje.

 

4. februar ble en merkedag for byggenæringen.

 

Da varslet kommunalminister Navarsete at det for første gang i historien skulle lages en stortingsmelding om bygningspolitikk.

 

- Vi trenger en helhetlig gjennomgang av virkemidler, tiltak og erfaringer for å utvikle en framtidsrettet bygningspolitikk. Meldinga skal ha fokus på energieffektivitet, kvalitet og universell utforming, sier kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete.

 

Da vart æ gla’

 

Infrastrukturog flerårige budsjetter

 

Knapt noen ganger før har de temaene som er valgt som hovedtema for byggedagene vært mer aktuelle.

 

Vi opplever en vinter av godt gammelt merke. Snø og kulde.

 

Den er kanskje kaldere enn på mange år – og noen har fått mer snø og frost enn vanlig, men det er ikke noen ekstremvinter – i alle fall ikke på Østlandet hva været angår.

 

Men samtidig har vi opplevd at infrastrukturen omtrent har brutt sammen. Vi kommer oss ikke på jobb som vi skal, landsdeler opplever strømmangel og prisrekorder og vannrasjonering kan bli innført i Bergen.  

 

I verdens rikeste land har vi et jernbanenett som er av de dårligste i Europa.

 

I følge Jernbaneverkets egen oversikt har vi dårligere standard på jernbanen enn Botswana! I fare for å fornærme noen – dette er ikke en ønsket målestokk.

 

Det var derfor løfterikt da NTP ble lagt fram i fjor vår.

 

100 mrd kroner mer til infrastruktur i perioden 2010 – 2019.

 

Det ble varslet en kraftig økning i bevilgninger til jernbanen – og bedre veier.

 

Men etter at Regjeringen stolt kunne fastslå at de var den første som hadde gjennomført NTP i tråd med løftene i forrige fireårs periode – har de fortsatt heller dårlig.

 

Allerede etter ett år ligger de 1,5 mrd etter det som var løftene i NTP OG i Soria Moria.

 

Og som ikke det er nok;

 

Etter en vinter som viser at jernbanen er på bristepunktet, reises det tvil ved om Regjeringen vil stå ved egne løfter. Nå har riktignok samferdselsminister Kleppa sagt at hun vil kjempe for hver krone i Nasjonal Transportplan. Hun har vår støtte.

 

Hvordan har det blitt så galt?

 

Statsbudsjettet er basert på kontantprinsippet. Kontantprinsippet innebærer at inntekter og utgifter føres i samme år som de betales. Dette avviker fra føringsprinsipper i privat næringsliv der inntekter og utgifter føres i det året de påløper (periodiseringsprinsippet).

 

Føringsprinsippene har særlig betydning for hvordan investeringer behandles. I kontantprinsippet avskrives en investering i sin helhet det året den foretas, mens den under periodiseringsprinsippet avskrives over investeringsprosjektets levetid.

 

Den viktigste begrunnelsen for at kontantprinsippet benyttes i statsbudsjettet, er knyttet til hensynet til finanspolitikken og et ønske om en mest mulig presis styring av det samlede aktivitetsnivået i økonomien. Det er i seg selv et godt moment.

 

Men for å sikre en jevn og gradvis bruk av Norges oljeinntekter, har et bredt Stortingsflertall samlet seg om en Handlingsregel for bruk av oljeinntektene. Handlingsregelen legger, sammen med den øvrige inntektssiden i Nasjonalbudsjettet, føringer for de årlige utgiftsrammene for statsbudsjettet hvor også investeringer i samferdselssektoren inngår. Og handlingsregelen skulle nettopp sikre handlingsROM for blant annet infrastruktur- investeringer for å få en mer velfungerende økonomi - som Finanskomiteen uttrykte det.

 

Budsjettprosessene med årlige behandlinger i Stortinget, der flere hensyn og målområder skal veies i forhold til hverandre, gir lav forutsigbarhet og store utfordringer mht å sikre kostnadseffektive prosjektgjennomføringer av investeringsprosjekter i samferdselssektoren. 

 

Svakhetene ved årlige budsjettvedtak og bruk av kontantprinsippet for samferdselssektoren, er utredet og erkjent, blant annet i forbindelse med arbeidet til statsbudsjettutvalget. Utvalget viser til at flerårige budsjettvedtak kan være et hensiktsmessig virkemiddel for å øke effektiviteten i gjennomføringen av store infrastrukturprosjekter, og gjennom dette bidra til en mer effektiv ressursbruk.

 

Og de fleste OECD-land opererer med flerårige budsjetter.

 

Det er på høy tid at det skjer en reform i den måten det tenkes på i finansdepartementet.

 

Og utgangspunktet skulle jo være det beste.

 

Hør bare hva landets finansminister Sigbjørn Johnsen skriver i et innlegg som stod på trykk for et par år siden. Riktignok i en tid da han var fylkesmann og ikke statsråd:

 

 

 

Jeg siterer – men uten hans folkelige hedmarksdialekt:

 

 

 

”Tiden er derfor overmoden for å tenke nytt i forhold til samfunnets behov for investeringer i infrastruktur. Løsninger som prosjektfinansiering og offentlig-privat samarbeid (OPS) er trukket fram som aktuelle modeller som alternativ til dagens system, år – for - år budsjettering.  Det kan være gode løsninger for enkeltprosjekter.  Ulempen er relativt dyr finansiering, men mye tas igjen ved raskere og mer effektiv utbygging. Investeringer må kunne avskrives over sin levetid, og finansiering i nødvendig utstrekning suppleres med låneopptak enten ved statlig medvirkning eller i markedet.” Sitat slutt.

 

Og fylkesmann Sigbjørn Johnsen fortsetter med å vise til norsk jernbanehistorie. Den storstilte jernbaneutbyggingen fra 1850 og framover, ble til dels finansiert etter en slik modell. Norge var gjeldfritt i 1847, og det var lange diskusjoner om det var riktig og fornuftig å ta opp nye lån til jernbaneformål. Den gang kom man fram til at 2/3 av investeringene kunne finansieres med lån i utlandet og 1/3 bevilges over statsbudsjettet. Og som det ble sagt: ” Staten ville ikke bli fattigere gjennom dette, men rikere.” Jernbanen skulle brukes til å bygge landet og til å øke landets produksjonsinntekter. Uansett kan investeringer i vital infrastruktur ikke hele tiden være taperen.  Det er jo dessuten realkapital og ikke forbruk.

 

 

 

 

 

Dette gir oss en unik mulighet til å få på plass en helhetlig politikk for byggenæringen og vi kommer til å legge ned mange timer i dette arbeidet.

 

 

 

Dette vil bli vår hovedsak i det korte perspektivet – for å sikre en kraftfull politikk i det lange perspektivet.

 

Nasjonal byggplan – og energieffektivisering

 

Vi får senere i dag presentert rapporten State of the Nation. Jeg skal ikke foregripe konklusjonene i den rapporten, men bare trekke fram tidligere kjente tall fra en rapport som KS la fram for 2 år siden.

 

Vedlikeholdsetterslepet i offentlig bygningsmasse er på svimlende 140 mrd kroner bare i kommunal sektor.

 

Våre barn, og flere til, sliter med helseplager i dårlig vedlikeholdt og gammel bygningsmasse.

 

Kommunene får høyere strømregninger som følge av dårlig isolerte bygg og vi sløser med verdifulle ressurser. Vår realkapital som vi klarte å bygge opp under helt andre tider enn i dag, forvitrer.

 

Det er så lett å rope på mer penger – det gjør alle og vi er oss selv nærmest. Behovene og appetitten er ubegrenset og sluttsummen av ønsker vil være uoverstigelig – selv for et rikt land.

 

Men når tilstanden i den eksisterende offentlige bygningsmassen og infrastruktur er som den er, og når vi allerede bruker kjempesummer fra oljefondets avkastning hvert år for å drive landet, må vi likevel ha lov til å spørre  om vi for ofte bøyer oss for alle øyeblikksønsker og kortsiktig politisk gevinst og ikke evner å se langt nok frem. Det bekymrer meg som medborger.

 

Vi må prioritere de investeringene som på lang sikt gir den verdiskapningen som  igjen skal bære velferden. God infrastruktur og det bygde miljø er en forutsetning for all verdiskapning. Slik er det bare.

 

Soria Moria

 

Før jeg avslutter min åpningstale, har jeg lyst til å bruke noen minutter på noen litt lengre utviklingstrekk – slik jeg ser dem.

 

Frem til 2030 vil Norge trolig ha en befolkningsvekst på over en million, og nærmere en halv million flere nordmenn vil være over 67 år. Sentraliseringen vil trolig fortsette, selv om det er et politisk ønske om å snu dette. Dette til sammen vil føre til et økt behov for bygging av boliger, næringsbygg, publikumsbygg og infrastruktur som aldri før, høyere enn i toppårene 2007 og 2008.

 

Energi – klima og miljø

 

Samtidig står samfunnet overfor store energi- og miljøutfordringer, og Norge har ambisjoner om å være et foregangsland innen disse områdene.

 

Befolkningsøkning og forventninger til økt levestandard, vil føre til press på ressurser som vann, energi og andre naturressurser. Miljøutfordringene kan føre til ytterligere migrasjon og endring i bosettingsmønstre. Norge kan bli et enda mer forlokkende land å bo i – av mange årsaker.

 

Klimaendringene vil føre til at vi må bygge annerledes for å redusere klimagassutslippene og få ned energibruken, samtidig som bygg og infrastruktur må tåle mer ekstremvær.

 

Byggenæringen vil være en viktig bidragsyter til å nå nasjonale mål innen klima, miljø og energi. Dette kan skje ved at næringen selv utløser potensialet gjennom frivillige og kommersielle løsninger, høyere miljøkrav fra våre kunder, gjennom offentlige pålegg og økonomiske virkemidler, eller en kombinasjon av alle disse.

 

Vi trenger å utvikle nye måter å produsere lønnsom fornybar energi. Men vi og politikerne må ikke se oss blinde på de store markeringsprosjektene, men først satse kraftfullt der det gir raskest og størst effekt uten kontroversielle sidevirkninger. Lavenergihus og passivhus vil komme, jeg er ikke i tvil om det. Men det er og blir energieffektivisering i den eksisterende bygningsmassen som virkelig kan bidra substansielt og raskt. 12 tWh på 10 år – tilsvarende 600.000 husstander. Energieffektivisering i den eksisterende bygningsmassen har vært utredet i mange år og av et utall utvalg og forskningsmiljøer.

 

Vi har tatt til orde for at vi ikke trenger flere slike utredninger nå, men at vi må bestemme oss for hva vi vil og hvordan vi skal få det til. Det er derfor gledelig at regjeringen nå har kommet oss i møte og har satt ned en arbeidsgruppe for å lage et forslag til en helhetlig handlingsplan for energieffektivisering i bygg som også skal se på virkemiddelbruken for å få utløst det enorme potensialet som ligger der. Det er bra. Men dette må følges opp allerede i budsjettet til høsten med dristig politikk.

 

Byggenæringen må være offensiv i utviklingen av de riktige miljøløsningene og i arbeidet med myndighetene for å oppnå en næringsvennlig balanse mellom virkemidlene. Vi kommer raskest til det riktige målsnøret om vi som næring lener oss litt fremover og ser forretningsmulighetene som ligger der.

 

Kampen om arbeidskraften

 

Hele samfunnet står overfor en krevende rekrutteringsutfordring. Arbeidsmarkedet vil preges av kamp om den kvalifiserte arbeidskraften. Kanskje så mange som 30% av den fremtidige arbeidsstyrken vil måtte rekrutteres til helse og omsorg. Dette beskriver en kritisk situasjon for det private næringsliv og vil sette høye krav til produktivitet og effektivitet. Byggenæringen er ikke noe unntak. Det blir viktig å satse på rekruttering av både ungdom og av unge voksne inn til byggenæringen og beholde de ansatte lengst mulig, også etter fylte 62 år.

 

Et høyt frafall i videregående skole, høyt sykefravær, en alt for stor andel trygdede blant de i yrkesaktiv alder og lav faktisk pensjonsalder, utgjør et tapt potensial for samfunnet og næringen. Vi kan kort og godt ikke fortsette å akseptere en slik situasjon.

 

Skal vi lykkes med å rekruttere og beholde tilstrekkelig kvalifisert arbeidskraft, må utdanningsløpet og utdanningsinnholdet justeres. Samtidig må næringen tilby interessante arbeidsoppgaver, ha konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår og ryddige forhold til sine ansattes rettigheter og HMS. Næringen må tilby gode videreutviklings- og karrieremuligheter og en samarbeidskultur som motiverer til innsats.

 

Men uansett hvor mye vi lykkes med dette, vil det nok bli et høyt behov for arbeidskraftinnvandring. Teknisk Ukeblad slo stort opp at jeg spår arbeidskraftinnvandring fra Asia. Jeg er ikke brennsikker på det, men vi skal heller ikke utelukke et økende innslag av det. Det som er viktig, er at vi da integrerer den verdifulle utenlandske arbeidskraften i utdanningssystemet på en eller annen måte og at vi evner å behandle dem på skikkelig vis.

 

FoU

 

Undersøkelser viser en entydig sammenheng mellom en høy satsing på FoU og innovasjonsinnsats, og høy produktivitet og verdiskapning i en næring.

 

Byggenæringen må utvikle den kompetansen som er nødvendig for å møte framtidens utfordringer til riktigere, bedre og mer kostnadseffektiv produksjon og bygging. Det må derfor satses på forskning på ny teknologi, nye produkter og nye arbeidsmetoder og ikke minst å dele kunnskap.

 

Både miljøkrav, kvalitetskrav, endringer i næringsstrukturen, det høye norske lønns- og kostnadsnivået og forventet nedskalering av olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel, vil tvinge fram en ny forståelse for verdiskaping og produktivitet gjennom kompetanse- og teknologiutvikling. Dette vil være avhengig av bedriftenes egen fokus på dette og sterke forskningsmiljøer, men ikke minst av prosjekter som støttes gjennom sterk offentlige satsing og at det offentlige går foran som et forbilde både som bestiller og forvalter.

 

Politikk er vanskelig

 

Jeg vet at det ikke er lett å drive politikk og prioritere blant alle ønsker, krav og behov. Jeg er meg også veldig bevisst at det ikke alltid er like kledelig å kreve og kreve og rette fingeren mot alle andre når det er forhold som burde vært bedre eller gjort annerledes. Og det er lett å snakke og mene, adskillig vanskeligere er det å gjøre.

 

Byggenæringen har fortsatt et forbedringspotensiale på mange områder og vi har et felles ansvar for å ta tak i dette. Innen de fleste viktige politikkområder for byggenæringen, vil mulighetene for å lykkes være avhengig av seriøsitet i og tillit til næringen. Myndighetens vilje til å inngå i et forpliktende samarbeid og vår gjennomslagskraft, vil være avhengig av at næringen er etterrettelig og solid faktabasert og har ryddige og gode arbeidsforhold.

 

Kvaliteten på det næringen leverer, vil være avhengig av aktører som leverer på tid, kvalitet og pris og som møter samfunnets forventninger. Myndighetenes reguleringsbehov vil på mange områder avspeile næringens evne til å løse utfordringene uten reguleringer. Og rekruttering av nok og riktig kompetanse, er til slutt avhengig av at næringen har et godt omdømme.

 

Men; byggenæringen har ingen grunn til selvpisking. Det er en stolt og seriøs næring som er en grunnpilar i samfunnet.

 

 

 

 

- Byggenæringen har fortsatt et forbedringspotensiale på mange områder og vi har et felles ansvar for å ta tak i dette. Innen de fleste viktige politikkområder for byggenæringen, vil mulighetene for å lykkes være avhengig av seriøsitet i og tillit til næringen. Skal vi få myndighetene til å inngå et forpliktende samarbeid, er vi avhengige av at næringen er etterrettelig og solid faktabasert og har ryddige og gode arbeidsforhold, sa Lyng. 

 Les resten av åpningstalen til Ketil Lyng her:

 

- Vi er privilegerte som lever i Norge. I motsetning til mange andre land har Norge finansielle muskler til å sette i verk mottiltak når dette er ønskelig og nødvendig.

 

Over halvparten av totalt 20 mrd kroner av tiltakspakken gikk til bygg og anlegg. Opp mot 15 000 fikk trygget sine arbeidsplasser.

 

Lyng minnet forsamlingen på at når noen  har etterlyst virkningene av tiltakspakken, er det viktig å huske på at noen segmenter har hatt en nedgang i aktivitetsnivået på 25% og mer. Tiltakspakken representerer bare 4/5 % av omsetningsnivået i 2008. Så selv med tiltak, merker de fleste en kraftig nedgang likevel.

 

- Virkningen av tiltakspakken kom sent. Mange kommuner var dårlig forberedt. Det visste vi. Men felles for midlene er at de går til å løse viktige samfunnsoppgaver. Og hver krone vil bli brukt.

 

Jeg sa etter at tiltakspakken ble vedtatt i Stortinget, at dette viser at det er en økt forståelse for byggenæringens samfunnsmessige betydning. I Regjeringen og i opposisjonen. Det skal vi bygge videre på.

 

Valgkampen brukte BNL til å synliggjøre for politikerne byggenæringens samfunnsmessige betydning. Eksemplene vi løftet fram var energieffektivisering i bygg og seriøsitet i byggenæringen. Svært mange av våre bedrifter fikk besøk av representanter, stortingskandidater og lokalpolitikere i valgkampen. Opp mot 100 møter ble arrangert.

 

Så ble det ny Soria Moria erklæring med rød-grønn farge igjen.

 

-         Regjeringserklæringen ble ikke så god som vi hadde ønsket, sett med BNLs øyne.

 

-         Men på samferdsel, kompetanse, frafall i vgs og energieffektivisering, var det gode punkter for byggenæringen.

 

-         Mest skuffet var vi kanskje fordi vi ikke fikk på plass en stortingsmelding om byggenæringen. Men vi fortsatte likevel å presse på for at dette skulle skje.

 

4. februar ble en merkedag for byggenæringen.

 

Da varslet kommunalminister Navarsete at det for første gang i historien skulle lages en stortingsmelding om bygningspolitikk.

 

- Vi trenger en helhetlig gjennomgang av virkemidler, tiltak og erfaringer for å utvikle en framtidsrettet bygningspolitikk. Meldinga skal ha fokus på energieffektivitet, kvalitet og universell utforming, sier kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete.

 

Da vart æ gla’

 

Infrastruktur og flerårige budsjetter

 

Knapt noen ganger før har de temaene som er valgt som hovedtema for byggedagene vært mer aktuelle.

 

Vi opplever en vinter av godt gammelt merke. Snø og kulde.

 

Den er kanskje kaldere enn på mange år – og noen har fått mer snø og frost enn vanlig, men det er ikke noen ekstremvinter – i alle fall ikke på Østlandet hva været angår.

 

Men samtidig har vi opplevd at infrastrukturen omtrent har brutt sammen. Vi kommer oss ikke på jobb som vi skal, landsdeler opplever strømmangel og prisrekorder og vannrasjonering kan bli innført i Bergen.  

 

I verdens rikeste land har vi et jernbanenett som er av de dårligste i Europa.

 

I følge Jernbaneverkets egen oversikt har vi dårligere standard på jernbanen enn Botswana! I fare for å fornærme noen – dette er ikke en ønsket målestokk.

 

Det var derfor løfterikt da NTP ble lagt fram i fjor vår.

 

100 mrd kroner mer til infrastruktur i perioden 2010 – 2019.

 

Det ble varslet en kraftig økning i bevilgninger til jernbanen – og bedre veier.

 

Men etter at Regjeringen stolt kunne fastslå at de var den første som hadde gjennomført NTP i tråd med løftene i forrige fireårs periode – har de fortsatt heller dårlig.

 

Allerede etter ett år ligger de 1,5 mrd etter det som var løftene i NTP OG i Soria Moria.

 

Og som ikke det er nok;

 

Etter en vinter som viser at jernbanen er på bristepunktet, reises det tvil ved om Regjeringen vil stå ved egne løfter. Nå har riktignok samferdselsminister Kleppa sagt at hun vil kjempe for hver krone i Nasjonal Transportplan. Hun har vår støtte.

 

Hvordan har det blitt så galt?

 

Statsbudsjettet er basert på kontantprinsippet. Kontantprinsippet innebærer at inntekter og utgifter føres i samme år som de betales. Dette avviker fra føringsprinsipper i privat næringsliv der inntekter og utgifter føres i det året de påløper (periodiseringsprinsippet).

 

Føringsprinsippene har særlig betydning for hvordan investeringer behandles. I kontantprinsippet avskrives en investering i sin helhet det året den foretas, mens den under periodiseringsprinsippet avskrives over investeringsprosjektets levetid.

 

Den viktigste begrunnelsen for at kontantprinsippet benyttes i statsbudsjettet, er knyttet til hensynet til finanspolitikken og et ønske om en mest mulig presis styring av det samlede aktivitetsnivået i økonomien. Det er i seg selv et godt moment.

 

Men for å sikre en jevn og gradvis bruk av Norges oljeinntekter, har et bredt Stortingsflertall samlet seg om en Handlingsregel for bruk av oljeinntektene. Handlingsregelen legger, sammen med den øvrige inntektssiden i Nasjonalbudsjettet, føringer for de årlige utgiftsrammene for statsbudsjettet hvor også investeringer i samferdselssektoren inngår. Og handlingsregelen skulle nettopp sikre handlingsROM for blant annet infrastruktur- investeringer for å få en mer velfungerende økonomi - som Finanskomiteen uttrykte det.

 

Budsjettprosessene med årlige behandlinger i Stortinget, der flere hensyn og målområder skal veies i forhold til hverandre, gir lav forutsigbarhet og store utfordringer mht å sikre kostnadseffektive prosjektgjennomføringer av investeringsprosjekter i samferdselssektoren. 

 

Svakhetene ved årlige budsjettvedtak og bruk av kontantprinsippet for samferdselssektoren, er utredet og erkjent, blant annet i forbindelse med arbeidet til statsbudsjettutvalget. Utvalget viser til at flerårige budsjettvedtak kan være et hensiktsmessig virkemiddel for å øke effektiviteten i gjennomføringen av store infrastrukturprosjekter, og gjennom dette bidra til en mer effektiv ressursbruk.

 

Og de fleste OECD-land opererer med flerårige budsjetter.

 

Det er på høy tid at det skjer en reform i den måten det tenkes på i finansdepartementet.

 

Og utgangspunktet skulle jo være det beste.

 

Hør bare hva landets finansminister Sigbjørn Johnsen skriver i et innlegg som stod på trykk for et par år siden. Riktignok i en tid da han var fylkesmann og ikke statsråd:

 

 

 

Jeg siterer – men uten hans folkelige hedmarksdialekt:

 

 

 

”Tiden er derfor overmoden for å tenke nytt i forhold til samfunnets behov for investeringer i infrastruktur. Løsninger som prosjektfinansiering og offentlig-privat samarbeid (OPS) er trukket fram som aktuelle modeller som alternativ til dagens system, år – for - år budsjettering.  Det kan være gode løsninger for enkeltprosjekter.  Ulempen er relativt dyr finansiering, men mye tas igjen ved raskere og mer effektiv utbygging. Investeringer må kunne avskrives over sin levetid, og finansiering i nødvendig utstrekning suppleres med låneopptak enten ved statlig medvirkning eller i markedet.” Sitat slutt.

 

Og fylkesmann Sigbjørn Johnsen fortsetter med å vise til norsk jernbanehistorie. Den storstilte jernbaneutbyggingen fra 1850 og framover, ble til dels finansiert etter en slik modell. Norge var gjeldfritt i 1847, og det var lange diskusjoner om det var riktig og fornuftig å ta opp nye lån til jernbaneformål. Den gang kom man fram til at 2/3 av investeringene kunne finansieres med lån i utlandet og 1/3 bevilges over statsbudsjettet. Og som det ble sagt: ” Staten ville ikke bli fattigere gjennom dette, men rikere.” Jernbanen skulle brukes til å bygge landet og til å øke landets produksjonsinntekter. Uansett kan investeringer i vital infrastruktur ikke hele tiden være taperen.  Det er jo dessuten realkapital og ikke forbruk.

 

 

 

 

 

Dette gir oss en unik mulighet til å få på plass en helhetlig politikk for byggenæringen og vi kommer til å legge ned mange timer i dette arbeidet.

 

 

 

Dette vil bli vår hovedsak i det korte perspektivet – for å sikre en kraftfull politikk i det lange perspektivet.

 

Nasjonal byggplan – og energieffektivisering

 

Vi får senere i dag presentert rapporten State of the Nation. Jeg skal ikke foregripe konklusjonene i den rapporten, men bare trekke fram tidligere kjente tall fra en rapport som KS la fram for 2 år siden.

 

Vedlikeholdsetterslepet i offentlig bygningsmasse er på svimlende 140 mrd kroner bare i kommunal sektor.

 

Våre barn, og flere til, sliter med helseplager i dårlig vedlikeholdt og gammel bygningsmasse.

 

Kommunene får høyere strømregninger som følge av dårlig isolerte bygg og vi sløser med verdifulle ressurser. Vår realkapital som vi klarte å bygge opp under helt andre tider enn i dag, forvitrer.

 

Det er så lett å rope på mer penger – det gjør alle og vi er oss selv nærmest. Behovene og appetitten er ubegrenset og sluttsummen av ønsker vil være uoverstigelig – selv for et rikt land.

 

Men når tilstanden i den eksisterende offentlige bygningsmassen og infrastruktur er som den er, og når vi allerede bruker kjempesummer fra oljefondets avkastning hvert år for å drive landet, må vi likevel ha lov til å spørre  om vi for ofte bøyer oss for alle øyeblikksønsker og kortsiktig politisk gevinst og ikke evner å se langt nok frem. Det bekymrer meg som medborger.

 

Vi må prioritere de investeringene som på lang sikt gir den verdiskapningen som  igjen skal bære velferden. God infrastruktur og det bygde miljø er en forutsetning for all verdiskapning. Slik er det bare.

 

Soria Moria

 

Før jeg avslutter min åpningstale, har jeg lyst til å bruke noen minutter på noen litt lengre utviklingstrekk – slik jeg ser dem.

 

Frem til 2030 vil Norge trolig ha en befolkningsvekst på over en million, og nærmere en halv million flere nordmenn vil være over 67 år. Sentraliseringen vil trolig fortsette, selv om det er et politisk ønske om å snu dette. Dette til sammen vil føre til et økt behov for bygging av boliger, næringsbygg, publikumsbygg og infrastruktur som aldri før, høyere enn i toppårene 2007 og 2008.

 

Energi – klima og miljø

 

Samtidig står samfunnet overfor store energi- og miljøutfordringer, og Norge har ambisjoner om å være et foregangsland innen disse områdene.

 

Befolkningsøkning og forventninger til økt levestandard, vil føre til press på ressurser som vann, energi og andre naturressurser. Miljøutfordringene kan føre til ytterligere migrasjon og endring i bosettingsmønstre. Norge kan bli et enda mer forlokkende land å bo i – av mange årsaker.

 

Klimaendringene vil føre til at vi må bygge annerledes for å redusere klimagassutslippene og få ned energibruken, samtidig som bygg og infrastruktur må tåle mer ekstremvær.

 

Byggenæringen vil være en viktig bidragsyter til å nå nasjonale mål innen klima, miljø og energi. Dette kan skje ved at næringen selv utløser potensialet gjennom frivillige og kommersielle løsninger, høyere miljøkrav fra våre kunder, gjennom offentlige pålegg og økonomiske virkemidler, eller en kombinasjon av alle disse.

 

Vi trenger å utvikle nye måter å produsere lønnsom fornybar energi. Men vi og politikerne må ikke se oss blinde på de store markeringsprosjektene, men først satse kraftfullt der det gir raskest og størst effekt uten kontroversielle sidevirkninger. Lavenergihus og passivhus vil komme, jeg er ikke i tvil om det. Men det er og blir energieffektivisering i den eksisterende bygningsmassen som virkelig kan bidra substansielt og raskt. 12 tWh på 10 år – tilsvarende 600.000 husstander. Energieffektivisering i den eksisterende bygningsmassen har vært utredet i mange år og av et utall utvalg og forskningsmiljøer.

 

Vi har tatt til orde for at vi ikke trenger flere slike utredninger nå, men at vi må bestemme oss for hva vi vil og hvordan vi skal få det til. Det er derfor gledelig at regjeringen nå har kommet oss i møte og har satt ned en arbeidsgruppe for å lage et forslag til en helhetlig handlingsplan for energieffektivisering i bygg som også skal se på virkemiddelbruken for å få utløst det enorme potensialet som ligger der. Det er bra. Men dette må følges opp allerede i budsjettet til høsten med dristig politikk.

 

Byggenæringen må være offensiv i utviklingen av de riktige miljøløsningene og i arbeidet med myndighetene for å oppnå en næringsvennlig balanse mellom virkemidlene. Vi kommer raskest til det riktige målsnøret om vi som næring lener oss litt fremover og ser forretningsmulighetene som ligger der.

 

Kampen om arbeidskraften

 

Hele samfunnet står overfor en krevende rekrutteringsutfordring. Arbeidsmarkedet vil preges av kamp om den kvalifiserte arbeidskraften. Kanskje så mange som 30% av den fremtidige arbeidsstyrken vil måtte rekrutteres til helse og omsorg. Dette beskriver en kritisk situasjon for det private næringsliv og vil sette høye krav til produktivitet og effektivitet. Byggenæringen er ikke noe unntak. Det blir viktig å satse på rekruttering av både ungdom og av unge voksne inn til byggenæringen og beholde de ansatte lengst mulig, også etter fylte 62 år.

 

Et høyt frafall i videregående skole, høyt sykefravær, en alt for stor andel trygdede blant de i yrkesaktiv alder og lav faktisk pensjonsalder, utgjør et tapt potensial for samfunnet og næringen. Vi kan kort og godt ikke fortsette å akseptere en slik situasjon.

 

Skal vi lykkes med å rekruttere og beholde tilstrekkelig kvalifisert arbeidskraft, må utdanningsløpet og utdanningsinnholdet justeres. Samtidig må næringen tilby interessante arbeidsoppgaver, ha konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår og ryddige forhold til sine ansattes rettigheter og HMS. Næringen må tilby gode videreutviklings- og karrieremuligheter og en samarbeidskultur som motiverer til innsats.

 

Men uansett hvor mye vi lykkes med dette, vil det nok bli et høyt behov for arbeidskraftinnvandring. Teknisk Ukeblad slo stort opp at jeg spår arbeidskraftinnvandring fra Asia. Jeg er ikke brennsikker på det, men vi skal heller ikke utelukke et økende innslag av det. Det som er viktig, er at vi da integrerer den verdifulle utenlandske arbeidskraften i utdanningssystemet på en eller annen måte og at vi evner å behandle dem på skikkelig vis.

 

FoU

 

Undersøkelser viser en entydig sammenheng mellom en høy satsing på FoU og innovasjonsinnsats, og høy produktivitet og verdiskapning i en næring.

 

Byggenæringen må utvikle den kompetansen som er nødvendig for å møte framtidens utfordringer til riktigere, bedre og mer kostnadseffektiv produksjon og bygging. Det må derfor satses på forskning på ny teknologi, nye produkter og nye arbeidsmetoder og ikke minst å dele kunnskap.

 

Både miljøkrav, kvalitetskrav, endringer i næringsstrukturen, det høye norske lønns- og kostnadsnivået og forventet nedskalering av olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel, vil tvinge fram en ny forståelse for verdiskaping og produktivitet gjennom kompetanse- og teknologiutvikling. Dette vil være avhengig av bedriftenes egen fokus på dette og sterke forskningsmiljøer, men ikke minst av prosjekter som støttes gjennom sterk offentlige satsing og at det offentlige går foran som et forbilde både som bestiller og forvalter.

 

Politikk er vanskelig

 

Jeg vet at det ikke er lett å drive politikk og prioritere blant alle ønsker, krav og behov. Jeg er meg også veldig bevisst at det ikke alltid er like kledelig å kreve og kreve og rette fingeren mot alle andre når det er forhold som burde vært bedre eller gjort annerledes. Og det er lett å snakke og mene, adskillig vanskeligere er det å gjøre.

 

Byggenæringen har fortsatt et forbedringspotensiale på mange områder og vi har et felles ansvar for å ta tak i dette. Innen de fleste viktige politikkområder for byggenæringen, vil mulighetene for å lykkes være avhengig av seriøsitet i og tillit til næringen. Myndighetens vilje til å inngå i et forpliktende samarbeid og vår gjennomslagskraft, vil være avhengig av at næringen er etterrettelig og solid faktabasert og har ryddige og gode arbeidsforhold.

 

Kvaliteten på det næringen leverer, vil være avhengig av aktører som leverer på tid, kvalitet og pris og som møter samfunnets forventninger. Myndighetenes reguleringsbehov vil på mange områder avspeile næringens evne til å løse utfordringene uten reguleringer. Og rekruttering av nok og riktig kompetanse, er til slutt avhengig av at næringen har et godt omdømme.

 

Men; byggenæringen har ingen grunn til selvpisking. Det er en stolt og seriøs næring som er en grunnpilar i samfunnet.